Du må'kke komme her...
I dag er dagen kommet for det nye operahuset i Bjørvika, og det er nok mange som kommer til å puste lettet ut når denne åpnings-maratonen endelig er over. Før i tida brukte f.eks bryllup å vare i tre dager til ende, men det har ikke vært nok for operaen, nei. I over ei uke har de holdt på der nede i vannkanten, og først etter at Ole Ivars har dratt sine siste refreng over snippkjoler og gallauniformer utpå natta i natt, er det over. Kanskje da på sin plass å viderebringe ei ganske så sympatisk historie fra nøkkelseremonien forrige fredag, ei historie som viser at gamlelandet fortsatt er det samme gamle, opera eller ei. Eller om du vil ha en annen vinkel på det, at Øystein Sundes "må'kke komme her og komme her" fortsatt gjelder: Historien dreier seg om Kjetil Trædal Thorsen, mannen som faktisk har tegnet operaen, og som på en dag som denne selvsagt var en av hedersgjestene under festivitasen. Eller som TV 2-programleder Oddvar Stenstrøm en gang sa om seg selv: I USA ville slike folk blitt hentet i helikopter. Men ikke i Norge. Til den høytidelige nøkkelseremonien kom Thorsen som vanlig kjørende i sin bil, og som vanlig parkerte han på samme plass som han har parkert ca 1000 ganger i løpet av de siste åra. Det eneste uvanlige denne gangen var at da han kom ut, var bilen tauet vekk. Hvor mye den feirede arkitekten til slutt måtte betale for å hente ut bilen, sier historien ingenting om. Så tar vi med den om innkjøpskomiteen til det nye operaen som var i Wien for å kjøpe instrumenter. Som de fleste kan tenke seg er det jo et visst antall f.eks flygler som skal innta plassene i et slikt kjempebygg, og turen gikk bra den. En viss munterhet vakte det likevel da en av de største produsentene ringte til operaen etterpå og spurte hva slags folk de egentlig var, disse underlige byråkratene fra Norge. De hadde nemlig forsøkt å invitere gjestene på lunsj, men de nektet. Ingen korrupsjonsanklager så langt, altså. Uansett får vi vel gratulere med dagen.
Permalink
Del med andreReddet av Dronningen
Det er ikke alltid ting går som de skal. Som da Dronningen og halve kongeriket var i Operaen denne uka, for å få presentert ustmykkingen av bygget. Uka før hadde TV 2 sendt høflig forespørsel til Slottet om intervju, for dette er jo noe dronning Sonja er opptatt av, tenkte vi. Dette er hun interessert i. Dette kan hun virkelig noe om.
Og jammen sa Slottet ja. Vi kunne gjerne få intervju med HM Dronningen. Vi kunne til og med få det eksklusivt, for det var ingen andre som hadde spurt!
Jajamenn. Da er det jo bare å rigge seg til. Regien i Nyhetskanalen er klar, sattellitt-linjene er oppe, kommunikasjonen mellom tv-bussen utenfor og foto testes. Avtalen er at Dronningen skal komme ca 14:20, da kan vi gå inn rett etter Økonominyhetene.
Men så kommer hun litt for tidlig. Klokka er bare 14:12, og vi tenker at Dronningen kan ikke vente. Regi foreslår at vi kjører det live-on-tape, det vil si at vi gjør opptak og sender rett etterpå. Vi kjører på, og dronning Sonja er vel forberedt. Engasjert snakker hun om den imponerende arkitekturen, om det fantastiske taket, det spennende sceneteppet, og om hvor viktige slike store prosjekter er for norsk kunst og kultur. I øyekroken ser jeg resten av pressekorpset. De har oppdaget oss nå, der vi står i en krok i fojeren. Men nå er de for seint ute. Sånn kan det gå når du glemmer å spørre!
Etter sju minutter er vi godt fornøyd. Vi bukker det høfligste vi kan, og dronning Sonja takker for samtalen og går. Men da er det at teknikeren i bussen kommer løpende: Vi har ikke lyd! Eller rettere sagt; lyden er vrengt! Den går ikke an å bruke!
Hva - i - all - verden. Er det virkelig mulig? Opphisset stemning. Dobbelsjekking av tapen. Fotograf Goran fra det tidligere Jugoslavia sier at hadde dette vært på Balkan, hadde vi begynt å slåss. Hva gjør vi nå?
Ok. Her er det faktisk bare en eneste ting å gjøre: Bite skammen i seg. Jeg tar kontakt med Slottet en gang til, forklarer beskjemmet situasjonen. Slottsrådgiver Gjeruldsen er først målløs. Jeg føler meg som den aller ferskeste journalistvikaren, han du vet som nettopp har oppdaget at det ikke var film i kameraet. Deretter slår Gjeruldsen fast at, nei vettuhva - man spør bare ikke Dronningen om å gjøre et intervju en gang til. Gjeruldsen ser svært streng ut. Jeg legger meg helt ned på gulvet og forsøker å krype under skosålene hans. Han nøler. Og viser seg som en rimelig mann. Ok. Han skal spørre. Men ha overhodet ingen forhåpninger!
Vi rydder opp etter den innbilte slåsskampen. Regi er klar. Bussen er klar. Vi går gjennom spørsmålene en gang til. Og venter. Får beskjed om at Dronningen er opptatt, men kanskje om litt. Vi venter mer. Så kommer hun.
Og i ettertid tenker jeg at det var i grunnen utrolig sporty gjort. Ikke sant? Hvis du vil, kan du se hele intervjuet her på TV2Nyhetene. Med lyd.
Rai rai!
Lille speil på veggen der, hva er det mest folkelige i landet her?
Slik må han ha tenkt, luringen Bjørn Simensen, da han planla åpningen av den nye operaen. Etter å ha levd med kritikk for elitisme og fire-milliarder-kroner-til-en-bitteliten-operaklikk i årevis, fikk operasjefen plutselig et behov for å virke folkelig, i alle fall i et par ukers tid rundt åpninga.
Jubelen må ha stått i taket da ideen kom – Ole Ivars! Og DDE! Et rungende rai rai i storsalen. Fins det noe mer folkelig enn det? Det måtte i så fall være Bettan og Lindesnes trekkspillklubb, men ett sted må jo grensen gå.
Og så hopper det selvutnevnte kulturpolitiet i det med begge beina: I helga kom Morgenbladet med et indignert angrep på Simensen - "sviskenesmaestro".
I en kraftfull artikkel er skribenten nærmest oppløst i tårer over mangelen på refleksjon over operasjangerens metaperspektiv (!), og på lederplass skriver avisa at "et samlet Opera-Norge er sjokkert over Bjørn Simensens åpningsprogram", som i tillegg til Ole Ivars og DDE inneholder både "svisker fra 1800-tallet" og "musikaler fra 1900-tallet". Tenk det!
Og i Aftenposten sitter et knippe norske samtidskomponister på pizzarestaurant, for å vise at de kan være "folkelige" de også, og sutrer over – ja, nettopp – mangelen på norsk samtidsmusikk. Stakkars!
Her skal det åpnes et nytt operahus som norske samtidskomponister skal få glede av, tja – skal vi si i 500 år?,og så oppfører de seg som min fire år gamle datter når hun i stedet for å bli glad for å få en is, blir dritsur fordi hun ikke får en til!
Ufrivillig blir Morgenbladet og samtidskomponistene for Simensen omtrent som den pompøse Rimi-Hagen er for statsministeren: Hadde ikke Simensen hatt slike yndlingsfiender, måtte han funnet dem opp.
Det var selvfølgelig et utslag av toskete overmot da åpningsgallaen ble framskyndet med et halvt år, med det resultat at Jorden rundt på 80 dager ikke kan settes opp i åpningssesongen.Og jeg skjønner at samtidsmusikerne synes det er fortærende at bestilte verker ikke blir brukt. Men det kan kanskje legges vekk akkurat nå i åpningsuka?
Og en oppriktig undring til slutt: Jeg forstår dem som ikke tåler Ole Ivars. Men hva er egentlig problemet med at de skal spille til dans etter åpningsgallaen? Er kulturpolitiet kanskje redd for at dansebandmusikken skal smitte? At operahuset rett og slett kan bli ureint?
Største siden Nidarosdomen ...
7
